Shopperende Utflukt

Her om dagen nevnte jeg for venninnen min at jeg hadde lyst til å bli flinkere til å blogge om ting jeg gjør. Da foreslo hun at man kunne bestemme seg for en dag der man gjennom hele dagen tar ett bilde hver time, og så poster man alle bildene som en bloggpost. Så vi bestemte oss for å gjøre dette sammen, når vi nå likevel skulle på handletur sammen. Her er et-bilde-i-timen-posten min.

Jeg glemte forsåvidt helt at vi skulle gjøre dette fram til Vilje minte meg på det mens jeg stod og ventet på bussen. Så jeg har ingen bilder av morgenen min, men her kommer bussen.

Vi har vært og kjøpt garn, og annet småstæsj. Sjekk hekle-dekorasjonene utenfor garnbutikken! Og, noe jeg ikke la merke til før jeg kom hjem og så på bildet; sjekk monstertrucken!

Vi deler en meny på Burger King. Baguettene deres er faktisk ganske gode.

Det har åpnet ny interiørbutikk på kjøpesenteret vårt, vi sjekker den ut.

Vi har gått amok. Salg på HM og masse garn. Her er posene våre.

Softis!

På vei til bussen. Det ligger en haug med egg på et kumlokk. Kanskje de blir til speilegg etterhvert? :P

Buss

Putekassa på terrassen har blitt stående åpen, Pus benytter sjansen.

Noe av det jeg har handlet. Klær, garn og et nett til å bære lunsjen min i. Det står "Today's Lunsj, a home cooked meal" på det. Jeg har en tendens til å pakke veska mi full for så å lage en matpakke som ikke får plass, og så har jeg ikke tid til å bytte veske eller pakke om. Nå kan jeg bare ta matpakka i nettet mitt.

Så så jeg og Mamma en episode av Wayward Pines, men det glemte jeg å ta bilde av. Jeg glemte igrunn å ta flere bilder.... Jaja, flere bilder neste gang jeg gjør dette.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag ;)

Hei hå, hei hå

Vi skal få selvbjeteningsautomat på biblioteket der jeg jobber.
Og i prinsippet skal vi etterhvert kunne holde åpent selv om vi ikke er til stedet.

Selvfølgelig vil vi ha betjente skranker til veiledning, formidling og arrangementer, men brukerne skal få gjøre selve utlånet av bøkene selv, sånn som på Deichmanske f.eks.

Dette innebærer å merke hvert eneste dokument i samlingen med radiobrikker. Så det har jeg drevet med hver dag de siste to ukene. Det er et ensformig samlebåndsarbeid, og det er utrolig hvor sliten man blir av noe så enkelt.

Men så får man forbause brukerne sine, som er vant til å vente på at vi leser inn strekkoden på hver og en av bøkene de skal låne, med å låne ut store bunker på sekunder.

Bananpannekaker!

Noen som husker Hele Norge baker? (den norske varianten av The Great British Bake Off).

Jeg elsket det og så hver eneste episode. Vet ikke hvorfor, jeg baker ikke så mye selv egentlig, jeg bare syntes det var koselig.

Derfor har jeg selvfølgelig også tatt en titt på Idas fristelser som gikk på TV3 i vinter og jeg må si at hun har faktisk noen ganske brukbare oppskrifter. Forløpig har jeg bare prøvd meg på bananpannekakene hennes, men de er supergode og kjempe enkle å lage.

Sunne er de også :D

Oppskriften finnes her.

Penumbras døgnåpne bokhandel

av Robin Sloan
oversatt til norsk av Tom Thorsteinsen.
originaltittel: Mr. Penumbra's 24-Hour Bookstore

Dette er en bok som gir løfter om magi, men som likevel holder seg godt plantet på jorda. En helt OK leseopplevelse.

Jeg vil ikke kalle Penumbras døgnåpne bokhandel et mesterverk. Og den norske versjonen er irriterende full av trykkfeil. Det står "ganger" istedet for "gang er"og lignende. Det er synd når det blir så mange av disse at mye av leseopplevelsen går ut på å irritere seg over mangelen på korreksjonslesing. Skikkelsene i boka er flate og kjedelige og den lover mye mer enn den innfrir.

Likevel har jeg kost meg med boka. Språket er enkelt og den har et ukomplisert plot som hele tiden flyter videre. I en tid der jeg selv er veldig sliten og føler at mye skjer rundt meg, passet denne boka perfekt. Den krever ikke noen voldsom tankevirksomhet, men er likevel fengende på sin noe overfladiske måte.

Boken kombinerer dagens teknologi og den moderne "nerde-skikkelsen" med det gamle bildet av trollmannen med lang kappe og en gigantisk støvete trolldomsbok. "En fantasyroman for Google-generasjonen" står det på forsiden. Og det er akkurat det den er, selv om fantasy-begrepet her brukes i veldig vid forstand. Handlingen roterer rundt en underlig, gammel bokhandel og en eldgammel kode ingen har klart å løse. En gåte som kanskje skjuler udødelighetens hemmelighet. Kanskje kan dagens teknologi være til hjelp, men hvordan river man gamle tradisjonslåste herremenn løs fra bøkene og introduserer dem for datamaskinens muligheter? Og vil ikke det å ta maskiner i bruk være som å jukse? Og er virkelig den nye teknologien bedre enn gamlemåten?

Jeg stusser litt over at jeg finner den i bibliotekets voksenavdeling for jeg føler den ville funnet flere lesere i ungdomsavdelingen. "Voksne" kan absolutt ha glede av boka, men jeg tror at ungdommens bilde av grå og opphøyd voksenlitteratur skremmer dem fra å lete i en avdeling der denne altså gjemmer seg. Det er ingenting i denne boken som en 14-åring ville tatt skade av. Jeg ville anbefalt denne til alle som liker f.eks. Sigbjørn Mostue og som er ute etter noe som kan ta dem med vekk fra virkeligheten, men ikke lenger vekk enn San Francisco.

Der kleiner Schmetterling

En gang kjærstefamilien var i Tyskland uten meg, og de skulle hente nøkkelen til leiligheten de pleier å leie, spurte utleier-damen etter meg. Hun skal visstnok ha spurt "hvor er den lille sommerfuglen?"

Små broderiprosjekter er en av favoritt syslene mine. Det er stas med store også, men med de små så kommer mestringsfølelsen fortere. Dessuten er de lettere å ha med seg rundt omkring, disse sommerfuglene har jeg båret rundt i veska mi og brodert på på ferier og lignende. Og nå er de ferdige, jeg har til og med rammet dem inn!

Jeg liker så godt hvordan det duse, beige motivet brytes av den fargerike sommerfuglen og hvordan motivet snor seg utover sitt eget format.

Det finnes en tredje i serien også, jeg planlegger å kjøpe og lage den etterhvert. De ser så bra ut ved siden av hverandre.
Rammene har jeg kjøpt på nille.

Filethekling

Jeg kan hekle!

Jeg har lenge syntes at hekling er kjempe vanskelig. maskene var vriene å forstå seg på og jeg strammet altfor mye mens jeg holdt på og gjorde det dermed enda vanskeligere for meg selv.
Men i fjor sommer knakk jeg koden! Jeg måtte bare fortsette å prøve meg fram til det gikk.

Hekle-venninnen min har prøvd å lære meg dette i årevis. På en hyttetur for 4-5 år siden gav hun meg et digert garnnøste og en heklenål til å øve meg på, så satte hun seg ned og prøvde å lære meg filethekling som skal være den enkleste sorten. Og hele venninnegjengen så meg knote med dette nøstet i dagevis uten å komme noen vei.

Men i fjor sommer, mens jeg og kjærstefamilien kjørte gjennom Moseldalen, så heklet jeg endelig ferdig dragemønsteret jeg prøvde å begynne på den gangen.
TADA:

Den er litt krøllete for jeg har ikke blokket den ennå, tenker jeg gjør det den dagen jeg har bestemt hva jeg skal bruke den til. Jeg har dessuten fulgt mønsteret horisontalt istedet for vertikalt slik man vanligvis gjør, følte at jeg hadde bedre kontroll på hva jeg drev med da. Mønsteret er gratis tilgjengelig Her.

Og inspirert av min nyvunnede ferdighet har jeg også laget meg en gryteklut/gryteunderlag!
(denne er heller ikke blokket ennå, derfor krøllete.)

Har så vidt begynt å prøve meg på andre typer hekling også, men har ikke så mye å vise til der ennå.
Hekleeventyret fortsetter!

Kampen om tungtvannet

Jeg tror jeg har blitt voksen. Jeg ser på NRK og jeg koser meg.
Jeg ser dessuten på filmer om krigen, noe jeg før ikke kunne fordra.

Tidligere i år gikk serien Kampen om tungtvannet hver søndag på NRK og jeg satt klistret til skjermen. Serien er rett og slett råbra laget.

Fortellingen er basert på den sanne historien om gruppen med nordmenn som under 2. verdenskrig saboterte tungtvannsfabrikken på Vemork og dermed stoppet tyskerne fra å lage atombombene sine. Dette er jo en historie man som nordmann har hørt før, men jeg er overrasket over hvor lite jeg visste om hva som egentlig skjedde. De har selvfølgelig tatt seg noen kunstneriske friheter for å effektivt få fortalt en underholdende historie (det sier de selv, det står på slutten av hver episode), men jeg føler likevel at jeg lærte noe.

Med fare for å avsløre min egen uutgrunnelige ignoranse, så visste jeg faktisk ikke ordentlig hva tungtvann var og hva tyskerne skulle med det. Jeg hadde bare hørt at tyskerne ville ha tungtvann og at "vi" ødela for dem, men jeg ante ikke engang hvorvidt mennene i sabotasjegruppen overlevde, så for meg var serien kjempe spennende!

(for de som er interesserte, men like uvitende som jeg var; tungtvann er en vesentlig komponent i en atombombe og flere europeiske land konkurrerte om å få tak i det, men Tyskland fikk ordnet en kjøpskontrakt med Norsk Hydro som tilfeldigvis produserte tungtvann som et biprodukt av gjødselproduksjon. Om man ikke har tungtvann kan man få laget en atombombe ved å bruke grafitt istedet; det var dette amerikanerne gjorde...)

Vi får gjennom serien se det som hendte gjennom både norske, engelske og tyske øyne. I Tyskland følger vi Werner Heisenberg, den nobel-vinnende forskeren som deltok i tyskernes uran-prosjekt uten å egentlig være interessert i å bombe noe. I England er vi med på forberedelsene bak sabotasjeaksjonene og vi møter de militære lederne som stod bak det hele. I Norge følger vi selvfølgelig selve aksjonen og nordmenne som utførte den, men også direktøren på tungtvannsfabrikken og hans familie. Jeg syns det er fantastisk når nasjoner kan samarbeide om filmprosjekter. I denne serien er tyskerne tyske, engelskmennene engelske og nordmennene norske. I motsetning til andre filmer der handlingen forgår på kryss av landegrenser, men alle snakker av mystiske årsaker flytende engelsk med hverandre, gir dette samarbeidet en følelse av en sann virkelighet. Jeg syns det er flott!

Rett og slett en utrolig underholdende serie som også har en viktig historie å fortelle. Absolutt verdt å se!