The Art of Asking

Av: Amanda Palmer

En bok som først og fremst handler om å gi seg selv litt slingringsmonn, men som også forteller en fascinerende historie om en levende statue som har bygd seg et navn innen musikkindustrien.

Jeg er så heldig å ha en kjæreste som ikke er vond å be når jeg nærmest bestiller julegave. Signert utgave av The Art of Asking!

Amanda Palmer er ikke bare min absolutt favoritt musiker, hun er også mitt største idol hvis man kan si man har et i en alder av tjuenoe. Jeg har vært fan av henne siden jeg (takket være søstera mi) oppdaget bandet The Dresden Dolls og det første soloalbumet hennes Who Killed Amanda Palmer i 2008ish, så når jeg nå skal fortelle om boken hennes må jeg først advare om at jeg er noe partisk i mine vurderinger.

Denne boken kan kanskje ses på som en selvhjelpsbok eller en slags uformell lærebok for kunstnere, men først og fremst er den Amanpa Palmers memoirer. Og det er aller mest dette som gjør boken verdt å lese. Hun har foreløpig levd et underlig liv som levende statue, musiker og menneske. Boken handler om karrieren hennes, oppveksten hennes og livet som DIY-musiker.

Boken fokuserer mye på kickstarter og det å be andre om hjelp for å holde seg selv flytende. Og selv om dette er rettet mot musikere og kunstnere som skal overleve i bransjen, er det mye lærdom å hente her også for oss lekmenn.

Selv er jeg håpløs på det å innrømme at jeg trenger hjelp, eller at jeg rett og slett ikke klarer alt. Det høres klissete ut, men det er flere biter av denne boken som gav meg et trengende wake-up-call.
Du er faktisk verdt noe, du er bra nok som du er, og du har lov til å av og til trenge hjelp av andre.
Det mest rørende ved boken er de intime historiene om hvordan dette sakte men sikkert gikk opp for Palmer selv. Det måtte flere personlige tragedier til før hun klarte å legge stoltheten til side og ta imot hjelp fra sin egen ektemann, og dette tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.

Selv leser jeg ikke mye biografier, de pleier ikke å fenge meg, og jeg innser at mye av grunnen til at jeg synes denne boken er så fin som jeg synes er det at jeg allerede kjenner Palmer og vet at jeg liker det hun gjør. Som fan syns jeg det er stas å få et innblikk i hennes liv, men jeg våger meg likevel på å anbefale boken til alle som måtte være en smule nysgjerrige. En liten advarsel dog; den fikk ihvertfall meg til å gråte flere ganger, ha lommetørklærne klare.

Ideen bak denne boken ble til da Amanda Palmer skrev TED-talk'en sin og oppdaget hvor mye hun egentlig hadde å si om saken. Så jeg legger ved TED-talk'en hennes som en smakebit på hvordan boken er.




Og bare fordi: en av Palmers beste låter, som også handler om å kommunisere med menneskene rundt deg og som jeg derfor synes passer:

Penumbras døgnåpne bokhandel

av Robin Sloan
oversatt til norsk av Tom Thorsteinsen.
originaltittel: Mr. Penumbra's 24-Hour Bookstore

Dette er en bok som gir løfter om magi, men som likevel holder seg godt plantet på jorda. En helt OK leseopplevelse.

Jeg vil ikke kalle Penumbras døgnåpne bokhandel et mesterverk. Og den norske versjonen er irriterende full av trykkfeil. Det står "ganger" istedet for "gang er"og lignende. Det er synd når det blir så mange av disse at mye av leseopplevelsen går ut på å irritere seg over mangelen på korreksjonslesing. Skikkelsene i boka er flate og kjedelige og den lover mye mer enn den innfrir.

Likevel har jeg kost meg med boka. Språket er enkelt og den har et ukomplisert plot som hele tiden flyter videre. I en tid der jeg selv er veldig sliten og føler at mye skjer rundt meg, passet denne boka perfekt. Den krever ikke noen voldsom tankevirksomhet, men er likevel fengende på sin noe overfladiske måte.

Boken kombinerer dagens teknologi og den moderne "nerde-skikkelsen" med det gamle bildet av trollmannen med lang kappe og en gigantisk støvete trolldomsbok. "En fantasyroman for Google-generasjonen" står det på forsiden. Og det er akkurat det den er, selv om fantasy-begrepet her brukes i veldig vid forstand. Handlingen roterer rundt en underlig, gammel bokhandel og en eldgammel kode ingen har klart å løse. En gåte som kanskje skjuler udødelighetens hemmelighet. Kanskje kan dagens teknologi være til hjelp, men hvordan river man gamle tradisjonslåste herremenn løs fra bøkene og introduserer dem for datamaskinens muligheter? Og vil ikke det å ta maskiner i bruk være som å jukse? Og er virkelig den nye teknologien bedre enn gamlemåten?

Jeg stusser litt over at jeg finner den i bibliotekets voksenavdeling for jeg føler den ville funnet flere lesere i ungdomsavdelingen. "Voksne" kan absolutt ha glede av boka, men jeg tror at ungdommens bilde av grå og opphøyd voksenlitteratur skremmer dem fra å lete i en avdeling der denne altså gjemmer seg. Det er ingenting i denne boken som en 14-åring ville tatt skade av. Jeg ville anbefalt denne til alle som liker f.eks. Sigbjørn Mostue og som er ute etter noe som kan ta dem med vekk fra virkeligheten, men ikke lenger vekk enn San Francisco.

Kampen om tungtvannet

Jeg tror jeg har blitt voksen. Jeg ser på NRK og jeg koser meg.
Jeg ser dessuten på filmer om krigen, noe jeg før ikke kunne fordra.

Tidligere i år gikk serien Kampen om tungtvannet hver søndag på NRK og jeg satt klistret til skjermen. Serien er rett og slett råbra laget.

Fortellingen er basert på den sanne historien om gruppen med nordmenn som under 2. verdenskrig saboterte tungtvannsfabrikken på Vemork og dermed stoppet tyskerne fra å lage atombombene sine. Dette er jo en historie man som nordmann har hørt før, men jeg er overrasket over hvor lite jeg visste om hva som egentlig skjedde. De har selvfølgelig tatt seg noen kunstneriske friheter for å effektivt få fortalt en underholdende historie (det sier de selv, det står på slutten av hver episode), men jeg føler likevel at jeg lærte noe.

Med fare for å avsløre min egen uutgrunnelige ignoranse, så visste jeg faktisk ikke ordentlig hva tungtvann var og hva tyskerne skulle med det. Jeg hadde bare hørt at tyskerne ville ha tungtvann og at "vi" ødela for dem, men jeg ante ikke engang hvorvidt mennene i sabotasjegruppen overlevde, så for meg var serien kjempe spennende!

(for de som er interesserte, men like uvitende som jeg var; tungtvann er en vesentlig komponent i en atombombe og flere europeiske land konkurrerte om å få tak i det, men Tyskland fikk ordnet en kjøpskontrakt med Norsk Hydro som tilfeldigvis produserte tungtvann som et biprodukt av gjødselproduksjon. Om man ikke har tungtvann kan man få laget en atombombe ved å bruke grafitt istedet; det var dette amerikanerne gjorde...)

Vi får gjennom serien se det som hendte gjennom både norske, engelske og tyske øyne. I Tyskland følger vi Werner Heisenberg, den nobel-vinnende forskeren som deltok i tyskernes uran-prosjekt uten å egentlig være interessert i å bombe noe. I England er vi med på forberedelsene bak sabotasjeaksjonene og vi møter de militære lederne som stod bak det hele. I Norge følger vi selvfølgelig selve aksjonen og nordmenne som utførte den, men også direktøren på tungtvannsfabrikken og hans familie. Jeg syns det er fantastisk når nasjoner kan samarbeide om filmprosjekter. I denne serien er tyskerne tyske, engelskmennene engelske og nordmennene norske. I motsetning til andre filmer der handlingen forgår på kryss av landegrenser, men alle snakker av mystiske årsaker flytende engelsk med hverandre, gir dette samarbeidet en følelse av en sann virkelighet. Jeg syns det er flott!

Rett og slett en utrolig underholdende serie som også har en viktig historie å fortelle. Absolutt verdt å se!