Jeg har nå hatt fast jobb i et år, og endelig begynner jeg å føle at jeg har tid, ro, og energi til å lese bøker igjen.
Misforstå meg rett; jeg har lest bøker hele tiden, jeg liker jo å lese, men jeg har lest få bøker og brukt lang tid på hver bok.
Derfor er det hundrevis av bøker jeg har gått glipp av, og det har jeg lyst til å gjøre noe med.
Jeg har lyst til å oppdatere meg på flere sjangre og forfattere, bli ordentlig kjent med biblioteksamlingen.
Spørsmålet er jo hvor man skal begynne.
En bok som først og fremst handler om å gi seg selv litt slingringsmonn, men som også forteller en fascinerende historie om en levende statue som har bygd seg et navn innen musikkindustrien.
Jeg er så heldig å ha en kjæreste som ikke er vond å be når jeg nærmest bestiller julegave. Signert utgave av The Art of Asking!
Amanda Palmer er ikke bare min absolutt favoritt musiker, hun er også mitt største idol hvis man kan si man har et i en alder av tjuenoe. Jeg har vært fan av henne siden jeg (takket være søstera mi) oppdaget bandet The Dresden Dolls og det første soloalbumet hennes Who Killed Amanda Palmer i 2008ish, så når jeg nå skal fortelle om boken hennes må jeg først advare om at jeg er noe partisk i mine vurderinger.
Denne boken kan kanskje ses på som en selvhjelpsbok eller en slags uformell lærebok for kunstnere, men først og fremst er den Amanpa Palmers memoirer. Og det er aller mest dette som gjør boken verdt å lese. Hun har foreløpig levd et underlig liv som levende statue, musiker og menneske. Boken handler om karrieren hennes, oppveksten hennes og livet som DIY-musiker.
Boken fokuserer mye på kickstarter og det å be andre om hjelp for å holde seg selv flytende. Og selv om dette er rettet mot musikere og kunstnere som skal overleve i bransjen, er det mye lærdom å hente her også for oss lekmenn.
Selv er jeg håpløs på det å innrømme at jeg trenger hjelp, eller at jeg rett og slett ikke klarer alt. Det høres klissete ut, men det er flere biter av denne boken som gav meg et trengende wake-up-call.
Du er faktisk verdt noe, du er bra nok som du er, og du har lov til å av og til trenge hjelp av andre.
Det mest rørende ved boken er de intime historiene om hvordan dette sakte men sikkert gikk opp for Palmer selv. Det måtte flere personlige tragedier til før hun klarte å legge stoltheten til side og ta imot hjelp fra sin egen ektemann, og dette tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.
Selv leser jeg ikke mye biografier, de pleier ikke å fenge meg, og jeg innser at mye av grunnen til at jeg synes denne boken er så fin som jeg synes er det at jeg allerede kjenner Palmer og vet at jeg liker det hun gjør. Som fan syns jeg det er stas å få et innblikk i hennes liv, men jeg våger meg likevel på å anbefale boken til alle som måtte være en smule nysgjerrige. En liten advarsel dog; den fikk ihvertfall meg til å gråte flere ganger, ha lommetørklærne klare.
Ideen bak denne boken ble til da Amanda Palmer skrev TED-talk'en sin og oppdaget hvor mye hun egentlig hadde å si om saken. Så jeg legger ved TED-talk'en hennes som en smakebit på hvordan boken er.
Og bare fordi: en av Palmers beste låter, som også handler om å kommunisere med menneskene rundt deg og som jeg derfor synes passer:
Visste du at når stjernene "blinker", eller ser ut som de skjelver, hvilket de har gjort mye denne vinteren, så er det fordi det er iskrystaller i lufta som forstyrrer sikten din?
Vinternoveller av Ingvild Hedemann Rishøi. Denne novellesamlingen har vunnet flere priser. Dette betyr ikke nødvendigvis at boka er bra, i hvert fall ikke for oss dødelige, men jeg gav den en sjanse. Man må selvfølgelig like å lese noveller for å kunne like den, her finnes ingen forklarende slutt eller konklusjoner. Det er som om man får innblikk inn i noen andres liv for en liten stund for så å dra igjen før noe som helst har blitt oppklart.
Det jeg likte med akkurat disse novellene er at personene vi møter ikke føles som de vanlige oppstyltede "romanfigurene" man ofte møter i bøker; De føles som ekte, levende personer. Vi møter dem i tøffe epoker i deres liv og ikke bare er det snø og kaldt ute, men hele novellesamlingen er fylt med en slags fortvilelse. Og fordi historienes figurer føles så ekte og gjenkjennelige, sitter denne kulden i en stund etter at boken er lukket.
Verden holder ikke på å gå under, det er ikke krig eller sult eller slikt. Vi møter personene i helt vanlige hverdagsproblemer. Det er kanskje dette som gjør at fortvilelsen treffer så hardt, jeg vet ikke. Jeg har alltid vært fascinert av dette, det å få se verden gjennom andres øyne. Å få oppleve et annet liv, et annet tankesett og et annet følelsesspekter. Det er derfor jeg leser.
Disse novellene er utrolig godt skrevet og fortjener absolutt prisene sine!
Vintergjenferd av Kate Mosse. Lyst på et lettlest eventyr med kulde som gjennomgangstema? I Vintergjenferd gjør Kate Mosse det hun pleier, og er god på; hun binder fortid og moderne tid sammen og tyller det inn i overnaturlig tåke. Året er 1928 og vi møter en ung mann som i et forsøk på å komme over sorgen etter brorens død under krigen, reiser på bilferie gjennom Frankrike. Han befinner seg etterhvert i en liten fjelllandsby der det ligger skygger etter en sorg fra en annen krig mange hundre år tidligere.
Språket er noe stivt, og boken mangler etter min mening dybde, men den er likevel underholdende og verdt den korte tiden det tar å lese den. Hvis du er som meg som lar meg fascinere av historiske begivenheter, og overtroen som gjerne hviler ved slike, så er denne boken for deg.
av Robin Sloan
oversatt til norsk av Tom Thorsteinsen.
originaltittel: Mr. Penumbra's 24-Hour Bookstore
Dette er en bok som gir løfter om magi, men som likevel holder seg godt plantet på jorda. En helt OK leseopplevelse.
Jeg vil ikke kalle Penumbras døgnåpne bokhandel et mesterverk. Og den norske versjonen er irriterende full av trykkfeil. Det står "ganger" istedet for "gang er"og lignende. Det er synd når det blir så mange av disse at mye av leseopplevelsen går ut på å irritere seg over mangelen på korreksjonslesing. Skikkelsene i boka er flate og kjedelige og den lover mye mer enn den innfrir.
Likevel har jeg kost meg med boka. Språket er enkelt og den har et ukomplisert plot som hele tiden flyter videre. I en tid der jeg selv er veldig sliten og føler at mye skjer rundt meg, passet denne boka perfekt. Den krever ikke noen voldsom tankevirksomhet, men er likevel fengende på sin noe overfladiske måte.
Boken kombinerer dagens teknologi og den moderne "nerde-skikkelsen" med det gamle bildet av trollmannen med lang kappe og en gigantisk støvete trolldomsbok. "En fantasyroman for Google-generasjonen" står det på forsiden. Og det er akkurat det den er, selv om fantasy-begrepet her brukes i veldig vid forstand. Handlingen roterer rundt en underlig, gammel bokhandel og en eldgammel kode ingen har klart å løse. En gåte som kanskje skjuler udødelighetens hemmelighet. Kanskje kan dagens teknologi være til hjelp, men hvordan river man gamle tradisjonslåste herremenn løs fra bøkene og introduserer dem for datamaskinens muligheter? Og vil ikke det å ta maskiner i bruk være som å jukse? Og er virkelig den nye teknologien bedre enn gamlemåten?
Jeg stusser litt over at jeg finner den i bibliotekets voksenavdeling for jeg føler den ville funnet flere lesere i ungdomsavdelingen. "Voksne" kan absolutt ha glede av boka, men jeg tror at ungdommens bilde av grå og opphøyd voksenlitteratur skremmer dem fra å lete i en avdeling der denne altså gjemmer seg. Det er ingenting i denne boken som en 14-åring ville tatt skade av. Jeg ville anbefalt denne til alle som liker f.eks. Sigbjørn Mostue og som er ute etter noe som kan ta dem med vekk fra virkeligheten, men ikke lenger vekk enn San Francisco.
Denne novellesamlingen har vunnet flere priser. Dette betyr ikke nødvendigvis at boka er bra, i hvert fall ikke for oss dødelige, men jeg gav den en sjanse. Man må selvfølgelig like å lese noveller for å kunne like den, her finnes ingen forklarende slutt eller konklusjoner. Det er som om man får innblikk inn i noen andres liv for en liten stund for så å dra igjen før noe som helst har blitt oppklart.
Lyst på et lettlest eventyr med kulde som gjennomgangstema? I Vintergjenferd gjør Kate Mosse det hun pleier, og er god på; hun binder fortid og moderne tid sammen og tyller det inn i overnaturlig tåke. Året er 1928 og vi møter en ung mann som i et forsøk på å komme over sorgen etter brorens død under krigen, reiser på bilferie gjennom Frankrike. Han befinner seg etterhvert i en liten fjelllandsby der det ligger skygger etter en sorg fra en annen krig mange hundre år tidligere.
av Robin Sloan