En gang kjærstefamilien var i Tyskland uten meg, og de skulle hente nøkkelen til leiligheten de pleier å leie, spurte utleier-damen etter meg. Hun skal visstnok ha spurt "hvor er den lille sommerfuglen?"
Små broderiprosjekter er en av favoritt syslene mine. Det er stas med store også, men med de små så kommer mestringsfølelsen fortere. Dessuten er de lettere å ha med seg rundt omkring, disse sommerfuglene har jeg båret rundt i veska mi og brodert på på ferier og lignende. Og nå er de ferdige, jeg har til og med rammet dem inn!
Jeg liker så godt hvordan det duse, beige motivet brytes av den fargerike sommerfuglen og hvordan motivet snor seg utover sitt eget format.
Det finnes en tredje i serien også, jeg planlegger å kjøpe og lage den etterhvert. De ser så bra ut ved siden av hverandre.
Rammene har jeg kjøpt på nille.
Jeg har lenge syntes at hekling er kjempe vanskelig. maskene var vriene å forstå seg på og jeg strammet altfor mye mens jeg holdt på og gjorde det dermed enda vanskeligere for meg selv.
Men i fjor sommer knakk jeg koden! Jeg måtte bare fortsette å prøve meg fram til det gikk.
Hekle-venninnen min har prøvd å lære meg dette i årevis. På en hyttetur for 4-5 år siden gav hun meg et digert garnnøste og en heklenål til å øve meg på, så satte hun seg ned og prøvde å lære meg filethekling som skal være den enkleste sorten. Og hele venninnegjengen så meg knote med dette nøstet i dagevis uten å komme noen vei.
Men i fjor sommer, mens jeg og kjærstefamilien kjørte gjennom Moseldalen, så heklet jeg endelig ferdig dragemønsteret jeg prøvde å begynne på den gangen.
TADA:
Den er litt krøllete for jeg har ikke blokket den ennå, tenker jeg gjør det den dagen jeg har bestemt hva jeg skal bruke den til. Jeg har dessuten fulgt mønsteret horisontalt istedet for vertikalt slik man vanligvis gjør, følte at jeg hadde bedre kontroll på hva jeg drev med da. Mønsteret er gratis tilgjengelig Her.
Og inspirert av min nyvunnede ferdighet har jeg også laget meg en gryteklut/gryteunderlag!
(denne er heller ikke blokket ennå, derfor krøllete.)
Har så vidt begynt å prøve meg på andre typer hekling også, men har ikke så mye å vise til der ennå.
Hekleeventyret fortsetter!
Jeg tror jeg har blitt voksen. Jeg ser på NRK og jeg koser meg.
Jeg ser dessuten på filmer om krigen, noe jeg før ikke kunne fordra.
Tidligere i år gikk serien Kampen om tungtvannet hver søndag på NRK og jeg satt klistret til skjermen. Serien er rett og slett råbra laget.
Fortellingen er basert på den sanne historien om gruppen med nordmenn som under 2. verdenskrig saboterte tungtvannsfabrikken på Vemork og dermed stoppet tyskerne fra å lage atombombene sine. Dette er jo en historie man som nordmann har hørt før, men jeg er overrasket over hvor lite jeg visste om hva som egentlig skjedde. De har selvfølgelig tatt seg noen kunstneriske friheter for å effektivt få fortalt en underholdende historie (det sier de selv, det står på slutten av hver episode), men jeg føler likevel at jeg lærte noe.
Med fare for å avsløre min egen uutgrunnelige ignoranse, så visste jeg faktisk ikke ordentlig hva tungtvann var og hva tyskerne skulle med det. Jeg hadde bare hørt at tyskerne ville ha tungtvann og at "vi" ødela for dem, men jeg ante ikke engang hvorvidt mennene i sabotasjegruppen overlevde, så for meg var serien kjempe spennende!
(for de som er interesserte, men like uvitende som jeg var; tungtvann er en vesentlig komponent i en atombombe og flere europeiske land konkurrerte om å få tak i det, men Tyskland fikk ordnet en kjøpskontrakt med Norsk Hydro som tilfeldigvis produserte tungtvann som et biprodukt av gjødselproduksjon. Om man ikke har tungtvann kan man få laget en atombombe ved å bruke grafitt istedet; det var dette amerikanerne gjorde...)
Vi får gjennom serien se det som hendte gjennom både norske, engelske og tyske øyne. I Tyskland følger vi Werner Heisenberg, den nobel-vinnende forskeren som deltok i tyskernes uran-prosjekt uten å egentlig være interessert i å bombe noe. I England er vi med på forberedelsene bak sabotasjeaksjonene og vi møter de militære lederne som stod bak det hele. I Norge følger vi selvfølgelig selve aksjonen og nordmenne som utførte den, men også direktøren på tungtvannsfabrikken og hans familie. Jeg syns det er fantastisk når nasjoner kan samarbeide om filmprosjekter. I denne serien er tyskerne tyske, engelskmennene engelske og nordmennene norske. I motsetning til andre filmer der handlingen forgår på kryss av landegrenser, men alle snakker av mystiske årsaker flytende engelsk med hverandre, gir dette samarbeidet en følelse av en sann virkelighet. Jeg syns det er flott!
Rett og slett en utrolig underholdende serie som også har en viktig historie å fortelle. Absolutt verdt å se!
